Adventstiden er over oss, og Christine fortsetter å overøse lytterne med førjulsstemning i form av prominente gjester med julemusikk i bagasjen. I tirsdagens sending fikk hun besøk av vår alles kjære favorittrubadur, Egil Olsen, og Magnus Eliassen fra sirkuset ved samme etternavn. Guttene spilte en julesang og en av Egils låter live i studio.
I tillegg serverte Razika en nydelig liveversjon av en julelåt som garantert vil røre de nostalgiske hjerterøttene til dere som elsker Reisen til Julestjernen.
Sjekk ut flere liveopptredener hos Christine her!
Big in Japan
Egil Olsen er en artist som for mange, Christine inkludert, fremstår som en trivelig, rotnorsk trubadur. Likevel har han opparbeidet seg en hengiven japansk fanskare, og hos Christine forklarte han hvordan det fortoner seg.
Egil Olsen på adventsbesøk hos Christine. Foto: Kent Kampesveen.
– Du er big in Japan? spør Christine.
– Yes – på alle måter. Jeg klarte ikke å finne klær der, det var bare små størrelser overalt.
– Jeg har aldri vært der, men har uhyre lyst til å dra dit, sier Magnus. – Japan høres ut som et helt annet univers. Det er kanskje den billigste måten å komme seg fra jorden og ut i universet.
– Musikken din er jo veldig norsk og koselig, sånn som vi liker å høre på her hjemme. Hvordan blir man stor i Japan? spør Christine.
– Det var litt tilfeldig, egentlig. Jeg ble kontaktet av et japansk plateselskap for mange år siden, sier Egil. – De har fortsatt å gi ut musikken min, og jeg tror de synes Skandinavia er eksotisk, fint og spennende. Jeg tror de ser opp til oss.
– Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror det er mad skills, mener Magnus, før Egil ombestemmer seg litt.
– De hører jo på all slags musikk i Japan også, sånn som vi gjør, selv om J-pop er stort der nede. Skandinavisk musikk er nok ikke så eksotisk, i hvert fall ikke min musikk – den er jo ganske internasjonal.
Egil Olsen har skrevet turnédagbok fra Japan-turen, og er fascinert over at et folk som er så høflige at de rekker opp hånden for å be om ønskelåter på konsert, er snuskete nok til å ha egne latex-avdelinger i dagligvarebutikkene.
Hør resten av Japan-praten og sendingen i sin helhet her!
Sceneprat og skummel video
Egil og Magnus har kjent hverandre en stund, og i tirsdagens Christine-sending fikk de mulighet til å samarbeide musikalsk. Magnus tok kontakt med Egil da sistnevnte spilte i Bodø, og er full av lovord om Ørsta-artisten.
– Jeg har vært fan av Egil i mange år. Det er spesielt mellom sangene folk opplever at det å se ham live – du har aldri vært borti maken. Han forteller om seg, sitt liv og sangene på en usedvanlig sjarmerende måte, som får deg til å tenke, le og gråte. Det er helt fantastisk.
Egil fikk muligheten til å bevise at han er norgesmester i stage banter, og gjenskape magien fra konsertene før han sammen med Magnus tok fatt på sin egen “Find a Way”.
– Tusen takk. Jeg elsker dere, og har lyst til å ligge med dere, alle sammen, sier Egil, og benytter samtidig anledningen til å nevne at den lekre musikkvideoen inneholder varulv.
Se Egil Olsen og Magnus Eliassen spille “Find a Way” live hos Christine:
– En satan i studio
Begeistringen er gjensidig, og Egil er like stor fan av Magnus som Magnus er av ham.
– Jeg er veldig glad i Sirkus Eliassen også, men på en helt annen måte. Magnus lager den vakreste, såreste og fineste visemusikken jeg vet om, rett og slett.
Magnus Eliassen med liten gitar og bredt smil hos Christine. Foto: Kent Kampesveen.
– Vi hadde ikke hatt kontakt på flere år, men da Magnus ga ut sin plate, Viseflyktning, første del: Maskinisten, ringte jeg ham og var nesten på gråten etter å ha hørt fire-fem låter. “Jesus Christ, hva du har laget!”
Magnus forteller at han til stadighet møter folk som skryter av soloplaten hans, etter å ha blitt tipset om den av Egil. Det er tilsynelatende bare fryd og gammen mellom de to, men da de skulle plukke ut en julelåt å spille sammen hos Christine, var Egil beinhard og trumfet gjennom sin favoritt.
– Når det gjelder alt som har med musikk å gjøre, er han veldig diktatorisk, sier Magnus om Egil, som sier seg enig.
– Jeg virker veldig snill, men er en satan i studio.
Valget til Egil falt på “Jeg så mamma kysse nissen”, for anledningen titulert “Ej såg ne mamma kysse nissen, ej” på vaskeekte Ørsta-dialekt.
– Det er en av julesangene jeg hørte mest på da jeg var liten, fordi mamma hadde en kassett den var på. Det var på nittitallet, med mye snakk om skilsmisse, så jeg var veldig redd for at mamma skulle kysse nissen og gå fra pappa. Jeg har litt ambivalente minner fra sangen, men den er jo veldig fin.
Se Egil Olsen og Magnus Eliassens lekre liveversjon av “Ej såg ne mamma kysse nissen, ej” øverst i saken!
Strutteskjørt og haremsbukser
Razikas klassebildecover. (Foto: Promo)
Adventsstemningen i studio lokket flere artister til Christine, og to av jentene i bergensbandet Razika tok turen til studio for å by på mer julemusikk.
Razika-medlemmene har kjent hverandre lenge, og til og med brukt et gammelt klassebilde der alle fire er representert som cover til det nyeste albumet, På vei hjem. Maria og en av de to ved navn Marie, lå også ved siden av hverandre på fødestuen, etter å ha blitt født med én dags mellomrom. Hva passer vel bedre enn at de også feirer advent sammen, i P3-studioet hos Christine?
– Vi var ikke så gode venner på ungdomsskolen, sier Marie. – Jeg var hun rare i den populære gjengen, mens du skulle være litt sånn freak, og gikk med Avril Lavigne-strutteskjørt.
– Jeg og Embla så jævlige ut, innrømmer Maria.
– Betyr det at det var noen rare klesdrakter da dere startet bandet? spør Christine.
– Ja, det kan man si. Vi kjøpte noe vi kalte Ali Baba-buksen, en grønn, stor bukse med hvite prikker, sier jentene, som ser ut til å ha lagt haremsbuksene bak seg.
Oppkalt etter klassekamerat
Christine er i julehumør for tiden, noe som blant annet merkes i P3s kontorlandskap gjennom den stadige nynningen på Staysmann & Lazz’ nye julesingel. Heldigvis er også Maria og Marie svært glad i juletiden. Marie kan blant annet fortelle at deres familie fikk besøk av nissen hvert år helt frem til i fjor, da den yngste i søskenflokken fylte femten, noe Christine synes er “helt innafor, sånn nissemessig”.
– Vi pleier å møtes i kirken på julaften. Der sitter vi gjerne langt bak, og prater og koser oss, sier Marie.
– Er dere sånne som synger i kirken? spør Christine.
– Ja, vi synger alltid julesanger, det er det vi synes er mest koselig der. Og så møter vi jo alle de andre i bydelen Møhlenpris i Bergen, også de andre fra klassebildet.
Det hender folk uttaler bandnavnet feil, men Maria og Marie kan bekrefte at Christine gjør rett i å uttale det som i “rass” og “Ica”. Heldigvis er ingen av delene inspirasjon for bandet, som rett og slett er oppkalt etter en jente de gikk i klasse med på barneskolen.
– Vi syntes hun hadde så flott navn, og på ungdomsskolen brukte vi det som kodeord for kjekke gutter, sier Marie.
Cover av yndlingsfavorittjulesangen
Razika koste seg glugg på øving da de skulle velge en julelåt å spille hos Christine. Det tikket stadig inn nye e-poster fra bandet, hver gang de ombestemte seg. Jentene var innom Whams “Last Christmas”, “En stjerne skinner i natt” og “Walking in a Winter Wonderland” før de til slutt bestemte seg for å gjøre det enkelt.
– Vi har valgt vår egentlige yndlingsfavorittjulesang – “Sonjas Sang til julestjernen”. Som mange andre er vi veldig store fans av Reisen til Julestjernen, og selvfølgelig den fantastiske scenen der hun synger denne sangen.
Se og hør halvparten av Razika spille “Sonjas sang til julestjernen” live hos Christine:
